Inspektør Morse er død

Det sørgelige budskapet har nådd også oss. Inspektør Morse er død.

Egentlig er det knapt en nyhet. Hendelsen inntraff i august 1998, men detaljene omkring dødsfallet har nådd oss først i høst, i den nylig utkomne boken The Remorseful Day (Macmillan, London, 1999), som forlaget meget presis presenterer som "den siste Inspektør Morse romanen".

Etter tretten romaner, en novellesamling og en meget vellykket tv-serie, med John Thaw i rollen som Morse, har en av moderne kriminallitteraturs mest populære detektiver løst sitt aller siste mysterium. For vær trygg, han løser også dette, selv om den endelige oppklaringen finnes i et etterlatt brev, og det blir hans mangeårige kollegaer Lewis og Strange som får oppgaven med å stille den skyldige til ansvar for sine gjerninger. Skjønt, "moderne" er neppe det uttrykket man automatisk griper til for å beskrive serien om Inspektør Morse. Til det står forfatteren, Colin Dexter, altfor solid plantet i den klassiske britiske mysterietradisjonen, en rendyrket linje fra Conan Doyle, Dorothy Sayers og Agatha Christie; men innenfor denne tradisjonen stiller han da også, sammen med P. D. James, i særklasse blant sine samtidige.

Den første boken om Morse, Last Bus to Woodstock, kom ut i 1975 og på norsk, i den legendariske Svarte Serie, i 1978. Senere er en rekke av bøkene kommet ut også her i landet, selv om Gyldendal for noen år siden dessverre avsluttet utgivelsesrekken. De siste titlene i serien må man med andre ord til engelske utgaver for å få med seg. Og det bør man, for selv om tv-serien om Inspektør Morse er en av de bedre tv-dramatiseringer av litterære detektiver, med en fremstilling av både hovedpersonen selv og Lewis som nok er blitt utslagsgivende for hvordan leserne ser for seg de to, går man på skjermen glipp av Colin Dexters meget vittige og typisk britiske skrivestil, som gjør lesningen til en opplevelse i seg selv. Dette hører ikke til den typen kriminalromaner som man haster gjennom for å få løsningen på mysteriet; disse skal nytes i sin helhet, og gjerne langsomt. Selv om mysteriene og miljøbeskrivelsene er både realistiske, dagligdagse og psykologisk velfunderte, bygger de likevel på den klassiske mordgåten, en intrige som hele tiden tar sine overraskende vendinger og som ikke sjelden etterlater leseren i en tilstand av forbløffelse når den aller siste vrien har funnet sted. Colin Dexter hører til blant de få forfatterne som kan plassere sin detektiv i en sykeseng og derfra la ham løse et over hundre år gammelt mysterium, på en måte som får en til å kjenne spenningen stige, kapittel for kapittel, frem til den frapperende løsningen, slik han gjør det i The Wench is Dead (1989), en bok han fikk den meget høythengende prisen The Gold Dagger for av sine britiske kolleger i CWA (Crime Writers’ Association). Samme pris har han fått en gang til, for The Way Through the Woods(1992), i tillegg til flere "sølvdolker".

Hvem var så denne Inspektør Morse?

Tilsynelatende en einstøing, som de fleste detektiver. Ytterst belest, en utpreget intellektuell, kryssordløser par excellence, musikkelsker, med Wagner som personlig favoritt, en kjenner av godt øl og maltwhisky (men halvliterne er det som oftest Lewis som må betale for, siden han selv kjører, og Morse aldri tenker bedre enn over en halvliter på en god pub), og sist men ikke minst: en damenes mann. Selv i denne aller siste boken, på dødens rand, har han forelsket seg i bokens mordoffer, den seksuelt vidløftige sykepleieren Yvonne Harrison, hos hvem flere enn Morse har gjort sine hoser grønne.

I løpet av serien er det ikke få kvinner som har gjort et dypt inntrykk på den kvinneglade inspektøren. Likevel har han aldri bundet seg til noen av dem, muligens på grunn av et uopprettelig svik engang i yngre år. Men de faller tydeligvis også for ham, sjarmerende og vittig som han kan være, når han er i det lunet. Overfor Lewis, Strange og andre kolleger kan han ellers være både gretten, bisk og humørsyk. Noen direkte sympatisk mann har han aldri fremstått som, men ikke desto mindre: han har gjort det detektiver skal her i livet. Han har løst de store mysteriene. The Silent World of Nicholas Quinn,The Riddle of the Third Mile, The Daughters of Cain og flere med dem: gledene har vært mange.

Til tross for serien på tretten romaner har vi likevel aldri blitt helt kjent med Morse. Hans bakgrunn har vært gåtefull, hans barndom har vi bare sett ørsmå gløtt av, og hva gjør egentlig en mann av hans kaliber i Oxford-politiet? Svaret på det siste har Raymond Chandler svart på en gang for alle, riktignok om Philip Marlowe: "Han er detektiv, fordi forfatteren trenger en detektiv. I det virkelige liv, ville han vært noe helt annet." Mest sannsynlig det Colin Dexter selv var: skolemann med sjømilitær bakgrunn og prisvinner i nasjonale kryssordkonkurranser.

I mange år ble det spekulert over hva den mystiske E-en i fornavnet hans stod for. Noen hevdet at det kanskje stod for det litt ambivalente Evelyn, pinlig for en såpass maskulin mann som Morse, selvsagt. Men i de aller siste linjene i den forrige Morse-boken, Death is now my neighbour (1996), lettet Colin Dexter på sløret. E-en stod for noe så særpreget som Endeavour, oppkalt etter skipet til den britiske sjølegenden James Cook, som Morse’s far hadde vært lidenskapelig opptatt av. Dessuten betyr det "bestrebelse, forsøk", i følge min ordbok. - Kanskje ikke så underlig likevel da, at han foretrakk det mer anonyme E.

Nå er han altså borte. Vi har visst at han i mange år har vært plaget av sukkersyke, selv om han på typisk vis gang på gang har gjort opprør mot regimet og tatt et glass for meget av både det ene og det andre. I den aller siste boken, der det nok må innrømmes at mysteriet ikke er av de beste Dexter har konstruert, selv om også dette har sine overraskende vendinger, trekker han bokstavelig talt sitt siste sukk, etter et alvorlig infarkt. Han dør med andre ord i sykesengen og ikke foran en avslørt drapsmanns avhugde hagle eller med en tilsvarende, dramatisk sorti. Det er i det hele tatt et patina av vemod, sorg og akseptasjon av det uunngåelige over boken, som betar, ikke minst fordi vi vet at heller ikke Colin Dexters helse er den beste, og at det nok også er derfor han, med sedvanlig britisk høflighet, har holdt døren åpen og sluppet sin hovedperson gjennom først. Morse løser mysteriet denne gangen også, bokstavelig talt post mortem, og Dexter sparer oss en liten overraskelse helt til siste slutt. Men da er det også ugjenkallelig over. Lewis sitter alene på en pub og gråter stille, og vi andre kan ikke gjøre stort annet enn å slutte oss til ham i hans ensomhet.

Verden blir aldri mer helt den samme. Det eneste vi kan se frem til nå, er å lese de gamle bøkene om igjen.

Gunnar Staalesen

(BT)

 

Fakta

Utgivelsesdato: 1999