Min Ibsen

Har man vokst opp i Norge, har man vokst opp med Ibsen. Selv kommer jeg fra et barndomshjem med fylte bokhyller. Min far var sågar lektor i norsk. I hyllene stod "de fire store" og Amalie Skram ved siden av hverandre, Ibsen i blått skinnbind. I mine egne hyller må jeg nok innrømme at Skram har fått en mer sentral posisjon enn Ibsen. Men at Ibsen var den største av dem alle, kan det neppe herske noen tvil om. Han er uten sammenligning det betydeligste innslaget i verdenslitteraturen som dette vesle landet her oppe ved Nordpolen har kunnet bidra med. Det bekreftes ikke minst av at han den dag i dag, hundre år etter sin død, spilles kontinuerlig på teaterscener verden over.

Allerede før jeg lærte å lese begynte jeg å lete i mine foreldres bokhyller, i første omgang naturligvis etter bøker med illustrasjoner i. Men i Ibsen-utgavene var det ingen bilder, så lesningen av ham ble utsatt til skoletiden og til en "dramatisk raptus" i seksten-syttenårsalderen, da jeg pløyet gjenom et uoversiktlig antall skuespill – Sartre, Camus, Albee, Rifbjerg, Helge Krog og Ibsen. Ikke minst Ibsen, den store læremester for alle de andre på listen. Det er ikke mulig å skrive drama, selv i dag, uten på en eller annen måte å forholde seg til Ibsen.

Jeg husker tydelig det aller første Ibsen-stykket jeg så oppført. Det var "Peer Gynt", de tre første aktene, på utescenen i Frognerparken sommeren 1957, med Espen Skjønberg som Peer og Lalla Carlsen som Mor Aase. Jeg var ennå ikke fylt ti, men husker ennå det feiende bukkerittet og den tragiske avslutningen med Aases død, spilt i en ramme av Frognerparkens grønne trekroner.

Senere har jeg ikke tall på hvor mange varianter av "Peer Gynt" jeg har sett, norsk teaterdiktnings svar på "Hamlet", like nytt og friskt ved hver eneste oppsetning. Noen av dem har gjort dypere inntrykk enn andre: John Bartons konsentrerte manesjeutgave på Nationaltheatret i 1990, som også gjestet Festspillene, med Per Jansen i tittelrollen; Frode Rasmussens sprelske versjon på Hålogaland Teater midt på 1970-tallet, og samme skuespillers miniversjon på Altona Teater i 2003; Robert Wilsons stiliserte variant på DNS og Det Norske Teatret i 2005. En spennende opplevelse var det i 1993 å oppleve Kjetil Bang-Hansen og Ingmar Bergmans versjoner bokstavelig talt side om side under Festspillene det året; Bang-Hansens versjon i anledning 150-årsjubileet for Edvard Griegs fødsel med hele Griegs musikk, Bergmans inspirert av svensk folkediktning og musikk, mørkere i tonen, naturlig nok. De to forestillingene, som jeg så med noen få dagers mellomrom, dokumenterte til fulle hvor spennende "Peer Gynt" er som drama, like annerledes og nytt fra den ene kvelden til den andre. Interessant var det dessuten å oppleve at til tross for de store forskjellene mellom de to oppsetningene var det begge kveldene femteakten som grep en sterkest, slik det ofte er når dette mesterverket oppføres. Om løken mangler kjerne, er det likevel dette hele sisteakten handler om, et menneskes oppgjør med de drømmer han aldri levde opp til, de nederlag han har forårsaket: "Vi er tanker, du skulle tenkt oss … Vi er sange, du skulle sunget oss …" Og i en moderne tolkning er det neppe den virkelige Solveig som sitter der hjemme og venter på ham i sluttscenen; det er livets siste drømmehildring han ser, ekkoet av den kjærligheten han engang sviktet, før knappestøperen kommer og henter ham ved den aller siste korsvei …

Selv om vi i markeringsåret 2006 blir advart mot å være for nasjonalromantiske i våre Ibsen-vyer, skal det likevel ikke stikkes under en stol at en av mine flotteste "Peer Gynt"-opplevelser var Svein Sturla Hungnes’ oppsetning ved Gålåvatnet som jeg så i 2004, etter en passende prolog. Etter fem dagers vandring fra hytte til hytte i Rondane, Peer Gynts egen fjellverden, var det den perfekte avslutning å benke seg ved Gålåvatnets bredder og se bryllupsgjestene komme roende over vannet på vei til Hegstad gård, lenge før stykket åpnet; oppleve Mor Aases død omtrent i samme sekund som solen gikk ned bak fjellene på motsatt side av vannet, og senere Peers konfrontasjon med seg selv i et stadig mørkere landskap; en oppsetning der naturen selv spilte en av hovedrollene i stykket.

Men Ibsen er selvfølgelig så mye mer enn "Peer Gynt". Enda hyppigere oppført er vel hans mest sentrale samtidsdramaer, med "Vildanden" og "Et dukkehjem" som de mest populære. Mange vil vel også regne "Vildanden" som hans mest fullendte drama; blant annet mener jeg å huske at min forlengst avdøde lektorfar mente det. Og jeg skal slett ikke opponere mot ham der.

"Vildanden" har jeg også sett en rekke ganger, senest på DNS for et par sesonger siden, og i likhet med "Peer Gynt" er det like gripende hver gang. For en kriminalforfatter er det ikke minst det dramatugiske grepet Ibsen benytter seg av i alle sine samtidsdramaer, man legger merke til. En dramaturgi som gjenkjennes fra kriminalfortellingen, og som Ibsen har til felles med Maurits Christopher Hansen, som med "Mordet på maskinbygger Rolfsen" i 1839/40 publiserte den aller første norske kriminalroman – ja, i realiteten blant de første i verden. Muligens blant Ibsens barndomslesning?

Dette er den såkalte "den retrospektive metode," der fortidens hemmeligheter avdekkes bit for bit, til alle brikkene har falt på plass i siste akt, ofte med et tragisk punktum, som i "Gengangere", "Vildanden" og "Rosmersholm", en sjelden gang befriende, som i "Et dukkehjem". Få kunne snekre en intrige som han. Slik sett er det fullt belegg for å hevde at den største norske kriminalforfatter gjennom tidene er nettopp Henrik Ibsen.

Ibsens person er det vanskelig å bli klok på. Det har alltid vært noe distansert og gåtefullt ved denne sfinksen av en forfatterpersonlighet. Selv hans ungdomsår i Bergen fremstår i et teatralsk halvlys, der Ibsen selv hele tiden forsvinner bak et settstykke på scenen eller inn på sitt dulgte hjertes skrivekammer (for nå å omskrive ham selv), bare en sjelden gang på svermetur med Rikke Holst eller andre i Nygaardsalléen eller på fjellvandring til Ulriken med teatrets personale: "Vi vandrer med freidig mot …"

Skal man lære ham å kjenne, må man vende seg til hans diktning. Stort bedre kommer der ikke fra bygdene, nu til dags heller. Hverken blant kriminalforfattere eller blant scenediktere.

 

Gunnar Staalesen

 

(Bidrag til nettsiden IBSEN 2006 BERGEN, januar 2006, under vignetten "Min Ibsen".)

Fakta

Utgivelsesdato: 2006