I en kronikk i Dagbladet 9. oktober prøver Kjell Ola Dahl å gi en beskrivelse av tilstanden i norsk krim akkurat nå. Jeg skriver med hensikt prøver, for selv har jeg store problemer med å kjenne igjen det landskapet han beskriver.
Dahl har registrert "en stor økning av antall titler i norsk krim". Hvor stor denne økningen har vært, kan nok diskuteres. Viktigere er det nok at vi de siste par årene har sett en håndfull debutanter innen sjangeren som allerede fra første bok av har markert seg i øverste skikt. Dette gjelder både Gard Erik Sandbakken i 1992, fjorårets debutanter Anne Holt og Kjell Ola Dahl selv, og det gjelder Kjersti Scheen i år. Kanskje hører også Kim Småge med i dette bildet, siden hun tidligere har identifisert seg selv som forfatter av "spenningsromaner" og først med fjorårets Sub Rosa som kriminalforfatter, en bok hun for øvrig fikk en velfortjent "Glassnøkkelen"-pris for. Men "en stor økning av antall titler" kan jeg ikke med min beste vilje se at dette er.
Når Dahl videre skriver at "mens kun et fåtall norske kriminalromaner dreier seg om organisert kriminalitet, så dreier et vell av bøker seg om privatdetektiver", er det første en påstand som iallfall kan diskuteres, noe jeg snart skal vende tilbake til, mens den andre delen av utsagnet virkelig får meg til å steile. Hvilket "vell av bøker" her i landet er det som dreier seg om privatdetektiver? Så vidt jeg kan se, finnes det bare tre kriminalhelter av typen "klassisk privatdetektiv" innen norsk kriminallitteratur i øyeblikket. Det er min egen Varg Veum, det er Pål Gerhard Olsens Aron Ask, som dessuten var journalist i den første boken, og det er Kjersti Scheens Margaret Moss, som til nå bare har opptrådt i en eneste bok. Den typiske etterforskeren i en ny, norsk kriminalroman er fremdeles politimann (og nå i det siste altså også -kvinne), journalist, advokat eller slike som Thygesen, som er litt av hvert, og som siste gang vi møtte ham til og med var blitt TV-kjendis.
Når Dahl hevder at "kun et fåtall norske kriminalromaner dreier seg om organisert kriminalitet" og etterlyser temaer som "likvideringer, spritsmugling, prostitusjon, gambling og organisert narkotikaomsetning", røper han seg som en meget overfladisk leser av ny, norsk kriminallitteratur. Av de fem temaene han nevner, er spritsmugling det eneste jeg selv ikke har behandlet. Fire av bøkene i Veum-serien handler i stor grad om organisert kriminalitet: Bukken til havresekken, Kvinnen i kjøleskapet, Svarte får og Begravde hunder biter ikke. I flere av Jon Michelets beste bøker er organisert kriminalitet et sentralt tema. Det samme er det, for eksempel, i Jan H. Jensens Snuff og flere av Alf R. Jacobsens kriminalromaner. Begge Gard Erik Sandbakkens bøker til nå handler i aller høyeste grad om organisert kriminalitet, det samme gjør en annen av årets debutbøker, Asta Beate Hålands Et virkelig mord, og Kjell Ola Dahls egenSeksognitti, for nå bare å nevne noen få titler. Og det er fort gjort å stille Dahl et returspørsmål: Bør norsk kriminallitteratur bare handle om organisert kriminalitet? Finnes det ikke andre, minst like interessante temaer?
Det virker som om Dahl er bekymret for at norsk krim skal være på vei tilbake til "giftmordet i engelske teselskap," men igjen er det grunn til stille spørsmålstegn ved observasjonsevnen. Hvis det er noen del av sjangeren som har vært så godt som hundre prosent fraværende i norsk krim de siste tjue årene, så er det nettopp det tradisjonelle mordmysteriet. Alle de siste årenes nye navn har markert seg klart innenfor den samfunnskritiske, eller iallfall samfunnsengasjerte, skolen. Men hvis det er intrigen i seg selv Dahl vil til livs, så kan vi gjerne se nærmere på det temaet også.
Når Dahl gjør Dashiell Hammett til et forbilde for oss alle, er det noe de fleste norske kriminalforfattere vil skrive under på. Hammett var en nyskaper. Men han var det ikke når det gjaldt intrigen: den er klassisk nok i seg selv, til dels nesten "britisk" som i The Dain Curse, påfallende nok aldri oversatt til norsk, til dels westerninspirert som i Rød høst, til dels guttebokaktig som i Malteserfalken. Først når han legger intrigen til side, skriver han sin eneste realistiske roman, gangster- og korrupsjonsromanenGlassnøkkelen, som mange vil hevde er hans beste. Nyskapende var han først og fremst når det gjaldt stilen, som han riktignok hadde rappet fra Hemingway, men aller mest i sin holdning til hovedpersonen, detektiven. Hammetts detektiver er ikke geniale problemløsere som i den britiske skolen; de er folk som gjør det de gjør, fordi det er jobben deres. "Når en manns kompanjong blir drept, bør han gjøre noe med det... Vi var i detektivbransjen. Når en i firmaet ditt blir drept, er det dårlig reklame å la morderen gå fri," sier Sam Spade i Malteserfalken og overlater kvinnen han er blitt forelsket i til politiet og gasskammeret.
Raymond Chandler tok lærdom av Hammett, utviklet sin egen hovedfigur, Philip Marlowe, og tilførte sjangeren et litterært språk den aldri tidligere hadde vært i nærheten av. Men i bunnen av hver eneste Chandler-roman ligger det et genuint og klassisk mordmysterium. Intrigemessig ligger Chandler nærmere den britiske skolen han kritiserte med så stor iver enn han gjør, for eksempel, Sjöwall & Wahlöö. Det samme gjelder i enda sterkere grad hans etterfølger, den tredje av de store amerikanerne, Ross Macdonald.
Disse forfatterne har satt sine spor i norsk kriminallitteratur også. Norske, litterære privatdetektiver forholder seg ikke til Ola Thune, som Dahl later til å tro; de forholder seg til Spade, Marlowe og Archer. Når jeg selv har valgt å benytte meg av privatdetektivromanen som form, snarere enn politiromanen, som jeg også har prøvd, er det fordi den første gir meg en langt større frihet som forteller og derfor også muligheter for en helt annen litterær spennvidde enn det politiromanen innbyr til.
Kjell Ola Dahl ser ut til å ha laget seg et slags fiendebilde, som dels består av kvinnelige norske krimforfattere, dels av forlagene. Han later til å tro at den nye "bølgen" av kvinnelige kriminalforfattere (en "bølge" bestående av tre, kanskje fire, navn) er både "forlagsstyrt" og "markedsbasert". Han bekymrer seg over at "den bokkjøpende leser befinner seg i det gyldne segmentet av kvinner i alderen 25-50 år" og spår at "flere kvinnelige forfattere innebærer at mange mannssjablonger vil falle i tida som kommer". – Og hva så? Innenfor den seriøse delen av norsk kriminallitteratur finnes det ikke noen forskjell på "kvinnelige" eller "mannlige" forfattere. Anne Holt, med en profesjonell bakgrunn som gir henne en innsikt i moderne kriminalitet som sannsynligvis få av oss andre har, skriver "råere" og mer "hardkokte" bøker enn de fleste mannlige norske krimforfattere, og hverken Kim Småge eller Kjersti Scheen virker som om de er særlig opptatt av å skrive om giftmord i teselskap. Og det er lesere nok til oss alle, hvis vi bare gir dem gode nok bøker, Dahl!
Når det gjelder den påståtte forlagsdirigeringen, ville jeg oppfattet det som en fornærmelse, hvis jeg var en av de kvinnelige krimforfatterne vi allerede har nevnt. Tvert imot, sjangereksperter som Nils Nordberg og Willy Dahl har i en årrekke etterlyst de moderne kvinnelige norske krimforfatterne.
Nå er de her. De kom sent, men de kom godt. Og for å svare på det spørsmålet jeg stilte i overskriften: De er ikke det spor farlige, Dahl. Ikke for oss iallfall. Det er plass i trikken til oss alle.
Gunnar Staalesen
(Dagbladet)
Utgivelsesdato: 1994