Møte med en myte

Det var en av disse dagene i slutten av juni, da sommeren lå som et florteppe over byen og sesongens første cruiseskip forlengst hadde kastet anker ute ved Skoltegrunnskaien. Det var som om det lå et ozonhull rett over Bergen, og lyset var så hvitt at jeg var glad kontoret mitt lå på skyggesiden av bygningen, slik at jeg slapp å bruke solbriller innendørs.

Mannen som banket på døren til kontoret mitt denne forsommerdagen, så ut som om han hadde sneket seg i land fra et av cruiseskipene.

Da han snakket, var det da også på uforfalsket amerikansk: "Mr. Veum? My name is Marlowe. Philip Marlowe..."

Jeg hadde ikke hørt at det gikk i døren. Plutselig bare var han der. Han så ut til å være i slutten av syttiårene, men i overraskende god form; kledd i en kortermet, kulørt sommerskjorte, som hang løst utenpå de lysebrune slacksene, men ikke så løst at den klarte å kamuflere det kraftige, kasseformete magepartiet. Han hadde en lett stråhatt skjøvet opp fra den høye pannen og det hvite håret der det ennå var noen spor av grått igjen, og den rynkede ansiktshuden var solbrent og pigmentflekket. Smilerynkene rundt øynene antydet at han ikke var uten humor, men det var noe med det skjeve smilet som røpet at han nok var i stand til å bite fra seg også, om nødvendig.

Jeg reiste meg bak skrivebordet, hentet engelskordboken frem fra harddisken i bakhodet og inviterte ham inn. 

Vi håndhilste, og jeg la merke til at han var høyere enn meg, med opptil flere centimeter. Håndtrykket var fast, og det glitret i de brune øynene hans. "Jeg tror vi er kolleger," sa han, før han la til: "Det vil si, var. Jeg har trukket meg tilbake, nå."

"Hvorfor det?"

"Min tid rant ut, bokstavelig talt."

"Men sett deg," sa jeg. "Kan jeg by deg noe? En – akevitt?" Det var et ord jeg alltid hadde problemer med å uttale på et annet språk, så jeg rettet det raskt til: "Norsk nasjonalbrennevin, lagd av poteter og smaksatt med karve."

"Ingen bourbon?"

"Ikke i dag, dessverre." Som om det hadde vært noen dager da det var...

Han tok seg til den ene brystlommen og løftet en sigarettpakke høyt nok opp til at jeg så at den var av merket Camel. Han så spørrende på meg. "Kan jeg..."

Jeg åpnet en skuff, fant frem askebegeret og skjøv det over til ham. "Vær min gjest..."

"Det er stadig tillatt – i Norge?"

"Med visse begrensninger, ja."

Han hevet øyenbrynene. "Skutt blir den som..."

"Noe sånt."

"I noen deler av Statene risikerer du bot hvis du blir tatt på åpen gate med en jubb i kjeften. Tenner du en sigarett på en middels New York-restaurant, kommer hovmesteren og heller en bøtte isvann i hodet på deg. Du skulle tro vi var en nasjon av sunnhetsfanatikere, men et kort gløtt på helsestatistikken vil raskt fortelle deg det motsatte."

"The Marlborough Man døde av kreft."

"Han ville dødd likevel." Han tente sigaretten og skottet bort på meg. "Og jeg smaker gjerne på den vikingdrinken din."

"Ja! Flott..."

Jeg gikk bort til vasken, skylte to kjøkkenglass og kom tilbake til skrivebordet. Da jeg trakk ut den nederste skuffen til venstre og løftet opp akevittflasken, nikket han anerkjennende til meg. "Det rette stedet å oppbevare dem. På hjertesiden og innenfor rekkevidde. Jeg hadde dem på samme stedet selv, den gangen jeg hadde et kontor. Nå har jeg dem på kjøkkenet, i samme hylle som kaffen."

"Så hva gjør du her? Og er det noe jeg kan hjelpe deg med?"

Han rystet på hodet. "Jeg er på cruise. Etter alle de utringningene jeg har kikket ned i, i løpet av karrieren, har jeg lovet meg selv å ta en titt inn i de norske fjordene før jeg pigger av. Jeg glemmer ikke Anita Ekberg."

"Hun var svensk."

"Vel, vi amerikanere er aldri så nøye med de skandinaviske landene, jeg mener, Sverige, Stockholm, hvor er du? Det jeg mente var at..."

"Jeg skjønte tegningen."

"En veritabel fjord, med isbreer på begge sidene, ikke sant?"

Jeg gjorde en vag bevegelse med skuldrene, grep glasset og hevet det til hilsen.

Han drakk av sitt eget, lagde en grimase og sa: "Vel, jeg har smakt det verre, for en billig penge i Mexico. Ikke rart vikingene drog til Irland og robbet klostrene for drikkevarer. Og nonner."

"De gikk på mjød og fluesopp, har jeg latt meg fortelle."

"Med samme effekt som peyote og kornbrennevin, kan jeg tenke meg. – Men okei. Jeg har gjort det til en vane, hver gang jeg kommer til nye steder, å slå opp på de gule sidene og se etter kolleger. Derfor er jeg her. – So, how's business in good ol' Norway?"

Jeg vippet litt med hodet. "Sånn opp og ned. Jeg vil tro det er lettere for en privatetterforsker å tjene til levebrødet sitt i Statene."

"Vel, du finner ikke så mange av dem på egen hånd lenger. De jobber i firmaer og store korporasjoner, de også, med nasjonale kjeder og nettverk du må ha høyskoleeksamen i EDB for å finne fram i. Jeg er glad jeg ikke er med lenger." Han kikket seg rundt. "Så hvor er din computer?"

"Jeg har ingen. Ikke andre enn denne her." Jeg la to fingre mot pannen.

"Og den virker fremdeles?"

"Godt nok til å gi meg hodepine når det går mot stengetid iallfall."

"Høres velkjent ut. Og hvilken skyter har du?"

"Jeg har ingen."

Han ble sittende og stirre på meg. "Hva?! Ingen skyter? Men hva i helsike gjør du når du trenger en?"

"Til dags dato har jeg ennå ikke hatt bruk for en – så hardt. Jeg mener, man kan snakke seg ut av de fleste kniper."

"Fortell det til meg! Men hva er det for et lykkeland du lever i? Hva med gangsterne, har de ikke skytere de heller? Øks og hakapik for dem også, kanskje?"

"Nei, noen av dem har nok... Men for å få bæretillatelse i Norge, må du helst melde deg inn i en pistolskytterklubb. Hvis du da ikke går på jakt. En hagle skal det ikke mye til for å skaffe seg."

"Så hvorfor har du ikke en slik en selv, da?"

"Jeg går ikke på jakt. Dessuten tar den for stor plass. I innerlommen, mener jeg."

Han flirte. "Jeg kan si meg enig i det."

"Så... Hvor lenge er det siden du trakk deg tilbake?"

Han lukket det ene øyet og så på meg med det andre. "Hvor gammel tror du jeg er, gamle gutt?"

"Vel, jeg... Et sted i syttiårene?"

"Modell 1911. To år yngre enn Fords T-modell. Åttifire til sommeren. Så jeg skrudde korken igjen, jeg mener på kontorflasken, i '82. Amerika er ikke lenger hva det var – og det har det da heller aldri vært. Men det lignet iallfall litt mer, tidligere."

"Vi regner oss vel, sant å si, som temmelig amerikanske selv, vi her i landet."

"Ja? Hvordan det?"

"Ikke minst min generasjon kanskje; den som vokste opp etter krigen."

"Fordømte jyplinger," sa Marlowe jovialt.

"Jeg mener, det var dere som hadde vunnet krigen, iallfall var det det alle filmene handlet om, og hadde det ikke vært for Marshall-hjelpen og NATO, hadde vi muligens vært en nynasjonalisert randstat selv i øyeblikket."

"Du mener..."

"Og med det kom hele den amerikanske massekulturen veltende inn over oss, Frank Sinatra og Elvis Presley, Doris Day og Debbie Reynolds. Jentene i gaten skrev I LOVE YOU på baksiden av de gule regnjakkene sine; vi fikk Juicy Fruit tyggegummi, Coca Cola og soft ice, dongeribukser og feit hårsleik; vi gikk på en snackbar som het Hollywood og trodde vi var James Dean eller Elisabeth Taylor hele gjengen. Og det var Hopalong Cassidy og Roy Rogers, for ikke å glemme hestene deres; det var Dale Evans og Annie Oakley – og Marilyn Monroe for de som var store nok til å komme inn på voksne. Jeg mener, vi var den femtiende amerikanske staten lenge før Hawaii."

"Og er det slik fremdeles?"

"Vel, det forandret seg nok en smule, etter Cubakrisen og mordet på president Kennedy, men først og fremst på grunn av Vietnamkrigen. Men ikke mer enn at mye av protesten mot krigen fulgte samme mønstre som den i USA selv, og de revolusjonære her i landet ble aldri så militante som de borte hos dere. I dag? Tja, de unge spiser hamburgere, spiller basket ball og går med capsene sine bak frem, og får du inn en kjøpekanal på TV-en din, kan du være sikker på at de kjører en amerikansk film eller serie der."

Han så dystert på meg. "Amerika er en falmet visjon, en korrupt drøm, like troverdig som den størknede sminken på huden til en gammel blondine. Den ville vesten er gjennomhullet av inntørkede oljebrønner, fjellvannene i Rocky Mountains er fulle av gift, og i de store byene kan du ikke bevege deg utendørs midt på dagen lenger uten å gå med livet i hendene. Dør du ikke av forurensningen, blir du kjørt ned, og dør du ikke av det, sitter en eller annen tilfeldig forbipasserende bilist og skyter deg ned for moro skyld. LA, mitt gamle arbeidsfelt, er som en kruttønne. Rasemotsetningene og de sosiale forskjellene er blitt så uoverkommelige, at det bare kan ende med en ting: blind revolusjon. Min påstand, etter å ha vært vitne til utviklingen i USA de siste femti årene, er at vi etter alt å dømme er inne i sluttfasen av det amerikanske demokratiet. Hvis det ikke skjer et mirakel, lever vi om nye femti år i et militærdiktatur, for det er bare en massiv militær kraft ovenfra som kan holde den sosiale oppstanden nede – en stund. Og da blir det ikke mye bruk for slike som meg – eller deg, da."

"Sikker på det?"

"Sikker som Pentagon."

"Og dere var, på en måte, det nye demokratiets vugge... Frihetens høyborg, som vi har hentet så mange idealer fra."

"Ja, og det var akkurat det som gikk galt. Dere, her oppe i Norden, har laget et system der det finnes regler og grenser, der folk betaler sin skatt og hever sine pensjoner, der du kan falle syk om på gaten og våkne på et hospital som ikke først og fremst er ute etter sparepengene dine. Hos oss var alle grenser åpne: Go west, young man! sa vi, og mente: For der er du din egen lykkes smed. Men helt vest lå havet, og på grensen til havet Hollywood. Så hadde du valget: forgå eller bli forløyet. Gå under eller underholde. Og det var Hollywood vi viste verden. Glansbildet Amerika. Den ene, ensomme som rir inn i byen, ordner opp med alle the bad guys, vinner den siste duellen, kysser heltinnen farvel og rir videre inn i solnedgangen. Ingen fortalte sannheten. At helten ble skutt i ryggen den første dagen han viste seg, heltinnen ble massevoldtatt og myrdet, og de eneste som red inn i solnedgangen var de som ikke tålte synet av hva de hadde gjort den vesle byen til. – Go west, unge mann, før faen tar deg!"

Jeg så på ham. Opp av den ene brystlommen stakk et par solbriller, opp av den andre den åpnede sigarettpakken. "Så hvilket budskap har du å gi oss gamle proselytter?"

"Det er ikke flere budskap å gi. Verden er tom for gode idealer. Amerika er en oppblåst ballong, som store deler av verden ligger og sikter på med luftgeværpiler. Men nettopp det er det kanskje som bør skje, at noen treffer en dag. For Amerika har vært som et eneste stort virus de siste femti årene, og bare et friskt Amerika kan gjøre verden frisk, hvis du forstår hva jeg mener."

"Ikke helt."

"Nei. Vel, jeg er vant til det. Jeg har det med å snakke i gåter. Det var, tross alt, det som var jobben min. Å løse gåter, mener jeg." Han så seg rundt. "Så hvor er blondinene? Har du dem i skapet?"

"Det er ikke så mange blondiner på min side av virksomheten. Var det mange på din?"

Han smilte skjevt. "I følge kronikørene, ja. I henhold til virkeligheten, nei. Tro aldri på forfattere! Det meste var ren rutine. – Jeg begynte min karriere som etterforsker for et forsikringsselskap. Så jobbet jeg et par år for statsadvokaten, til jeg en dag bad ham stikke integriteten sin opp et sted der ingen andre så den – og måtte gå på dagen som takk for rådet. Så begynte jeg for meg selv, men jeg så ikke stort flere blondiner da heller enn de jeg passerte på gaten, på vei til Paramount og MGM. – Enn du da? Hva er din bakgrunn?"

"Sosialhøyskolen og barnevernet."

"Barnevernet og ingen skyter! Hva gjør du når du møter en tough guy? Leser Ole Brumm for ham?"

"Du er visst kommet til en annen verden."

"Ingen fortalte meg, før jeg drog, at Norge var noe Jules Verne hadde funnet på." 

"Når skal du reise?"

Han så på klokken. "Klokken åtte. Vi har ennå noen timer igjen."

"Da foreslår jeg at vi går en etasje opp, til den nye baren i hotellet her. Kan hende tryller de til og med fram en bourbon."

"Har de ikke noe annet enn skotsk, er det godt nok for meg."

Jeg lot de tomme glassene stå igjen, som et lite, temporært minnesmerke over en samtale mellom to kolleger, en fra hver side av Atlanterhavet, med ikke stort mer til felles enn at de begge hadde hatt en jobb å gjøre, den ene prøvde fremdeles å gjøre den, og en slags filosofisk holdning til tilværelsen, som hadde brakt dem ørlite nærmere hverandre, i løpet av den knappe halvtimen samtalen hadde foregått. 

"Si meg, Marlowe," sa jeg, idet jeg slukket lyset og låste døren bak oss. "Hva er den største likheten mellom USA og Norge, sett fra ditt ståsted?"

Han trakk på skuldrene. "Tja. Du skal ikke se bort fra at den er – deg og meg, hvis du forstår hva jeg mener."

I baren i femte drakk han sin boubon og ble borte. Etter å ha tømt glasset, vendte han tilbake til mytenes verden, der han egentlig kom fra.

I tankene slo jeg følge med ham utover Bryggen, mot Skoltegrunnskaien. Der ute ble vi stående og svaie en stund, lett animerte begge to.

Før han gikk opp landgangen, klemte han hånden min hardt og sa: "Hyggelig å ha møtt deg. På en måte føler jeg du har rett. At det er deg og meg det står på. Ned disse tarvelige gatene må det komme en mann, og så videre, du kan den leksen der, ikke sant?"

"Den beste mannen i sin verden og en god nok mann for en hvilken som helst verden? Salomos Høysang i vårt fag det, Marlowe."

"Så hold fanen høyt, Veum, og bær arven videre."

Jeg rettet meg uvilkårlig opp i ryggen. "Jeg skal gjøre mitt beste. Og hils den svenske damen, hvis du ser henne der oppe..."

Så gikk han opp landgangen. Jeg ble stående på kaien og se skipet legge fra, med kurs mot Sogn og Anita Ekberg'ane.

Marlowe stod ved rekken og stirret innover, så lenge jeg kunne se ham. Av og til gjorde han en bevegelse med hånden. Kanskje var det for å vinke. Eller kanskje var det bare for å vifte sigarettrøken bort fra øynene.

Jeg så ham aldri igjen. Men jeg tenkte ofte på ham. På en måte hadde han alltid vært en del av meg selv, som jeg aldri ville kunne fornekte.

Sommerkvelden var ennå blond, i vår forunderlige del av verden, der somrene er så lyse og vintrene så mørke. Og er det ikke nettopp det alt sammen handler om, når alt kommer til alt? Lys og mørke? Drømmen om Amerika – og sannheten?

Den ensomme rytter vendte ryggen til solnedgangen og gikk hesteløs til sengs, uten så mye som en blondine å varme seg på.

Jeg tømte mitt eget glass og fulgte etter i fotsporene hans. Spor av aske og brustne illusjoner. En avlagt trenchcoat og forkastede notater. Sangen om den røde ruin. Ikke alt som kan sies, skal sies. The rest is silence. 

(På trykk i Norge, Museum eller fremtidslaboratorium, red. Siri Meyer & Morten Steffensen, Senter for europeiske kulturstudier, Universitetet i Bergen, 1996.)

Fakta

Utgivelsesdato: 2010