Jeg fikk en telefon fra fortiden. "Det er Cecilie," sa hun, og da jeg ikke reagerte, la hun til: "Cecilie Strand."

"Cecilie! Det var lenge siden. Hvordan har du det?"

"Ikke så verst."

"Er du fremdeles i barnevernet?"

"Noen av oss holder ut ennå, ja."

"Men det må da være minst ti år siden sist vi så hverandre?"

"Ja, jeg har flyttet over fjellet. Drog til Oslo for fem år siden. Sommeren 1990."

"Så du ringer fra Oslo?"

"Nei, jeg er i Bergen nå. Jeg er på besøk hos min gamle mor, i Munkebotn. Jeg vet ikke om du husker henne?"

"Nei, jeg …"

"Vel, det er ikke så rart, men … Jeg har noe viktig å snakke med deg om."

"Javel."

"Hvis du har tid?"

"Som jeg pleier å si, tid er det jeg har mest av."

"Kunne vi treffes?"

"Gjerne. Har du noe forslag om hvor?"

"Hva med – i Fjellveien?"

Jeg så ut vinduet. Morgenregnet hadde knapt nok vært en forsmak på høsten. Nå rant septembersolen som flytende honning over byen. Fløifjellet lå grønt og innbydende, med Fjellveien som ekvator og ikke et uværsvarsel i syne. "Hvor da?"

"Kan vi ikke bare se hvor vi treffes? Jeg legger av gårde her ute fra om en liten halvtime."

Jeg kikket på klokken. "Greit. Da sier vi det."

Fem minutter senere aktiviserte jeg telefonsvareren, låste kontordøren og la i vei. Jeg krysset Fisketorget, passerte Kjøttbasaren nederst i Vetrlidsallmenningen og tok trappene opp mot Skansen og den hvitmalte gamle brannstasjonen der oppe. Årets første gule blader var dukket opp, men ennå var det ikke mange av dem; fortsatt var grønnfargen dominerende. Fra barnehagen i Skanseparken lød det lystige utrop fra barn som banket nybakte sølekaker ut av lekespannene sine. Sommerens siste skjærepar skrattet iltert fra et kastanjetre, som ennå holdt nøttene sine for seg selv. Til slutt skrådde jeg opp den vesle stikkveien til Hesten og befant meg på avtalt adresse, i Fjellveien.

Fjellveien var bergensernes promenadegate nummer én. Der oppe hadde de i generasjon etter generasjon spasert sine søndagsturer, nytt utsikten over sin elskede by, pekt på huset der de bodde og sagt: Der bor vi, som var det en statshemmelighet de betrodde hverandre. Hesten er den folkelige betegnelsen på skiltet med teksten "Husk at Hesten trenger kvile", som ved Fjellveiens hundreårsjubileum ble satt opp ved drikkefontenen der det en gang hadde stått en vannkum for hester.

Jeg begynte å gå. En mannlig pensjonist i nikkers og anorakk var med spenstige steg på vei mot fjellet. Borte ved skogmesterboligen var en skoleklasse ute på joggetur med en spretten kroppsøvningslærerinne i spissen. De unge menneskene gynget mot meg i en langsom bølgebevegelse, som de krusningene de ennå var på livets hav, fremdeles på makelig avstand fra de stormfulle høydene. Jeg trakk meg ut til siden da de passerte, for ikke å bli dradd med i en fåfengt drøm om ungdom, lengselen etter passerte rundetider og duften av gjennomparfymerte t-skjorter.

Ved Mon Plaisir, det gamle tempelformede lysthuset som vender ryggen til Fjellveien og fronten mot sjøen, så jeg på klokken. Hun burde vært her nå. Nå hadde jeg bare det ytterste stykket av Fjellveien igjen, forbi Wilhelmineborg og Christineborg, navn som minnet om en tid da det stod enhver mann fritt å meisle sin hustrus navn inn i geografien, om han bare hadde råd til det. Her steg Sandviksfjellets bratte skrenter mot pilen på toppen av fjellet, som fortalte deg hvor vinden kom fra, om du var skarp nok i blikket til å se så langt. Her var trærne høye og ranke, med stammer som brunmalte søyler, og stubber og steinurer vitnet om vindfall og rasfare fra fjellet.

Først ved den grønnmalte sekundærstasjonen rett opp fra Sandvikslien møtte jeg henne. Hun kom gående mot meg i dongerijakke og bukser, med solskinn i håret og en skulderveske hengende langs siden. Da hun oppdaget meg, ble hun stående og vente mens hun myste svakt bak de ovale brilleglassene, som for å være sikker på at det virkelig var meg. Håret hennes var kortklipt og mørkt blondt, med en ferniss av grått som ikke hadde vært der sist jeg så henne.

Vi gav hverandre en fort klem og så litt forundret på hverandre, slik gamle venner gjør når tidens tatoveringer ikke er til å snakke seg bort fra, risset med skarp kniv som de er, i ansiktet og andre steder.

Hun smilte fort. "Jeg beklager at jeg ble litt forsinket. Min mor … Det tar av og til litt tid."

"Vi er fremdeles i Fjellveien. Alt i orden."

Hun pekte mot en benk. "Kanskje vi skulle sette oss? Det er deilig i solen."

"Hvorfor ikke?"

"Du lurer vel på hvorfor jeg ringte deg."

"Ja, etter så mange år, så."

"Det er nå bare ti."

"Det har skjedd mye i mitt liv de ti årene."

"Javel?"

Hun så avventende på meg, men jeg fulgte ikke opp. "Du hadde noe viktig å snakke med meg om, sa du."

"Ja." Hun tok en liten pause, mens vi satte oss. "Husker du Janegutt?"

Det gav et søkk i meg. "Og det spør du om?"

"Vel … Det var vel egentlig et retorisk spørsmål."

"Et halvt års tid var det vel nesten som om han var – vår egen."

Det fikk henne til å rødme, men det var ikke derfor jeg hadde sagt det. Det var slik det hadde vært.

Janegutt. Seks år gammel, sytten, og nå …

"Hva er det du har å fortelle?"

Hun sukket lett. "Han er på rømmen i Oslo. Ettersøkt for drap."

"Å faen. Enda en gang? Hvordan vet du det?"

"Ja, Varg. Enda en gang. Og det er ikke det eneste."

"Neivel?"

"Han etterlot seg en slags dødsliste."

"En hva for noe?"

"Eller … Det er iallfall noen han har sagt at han skal ta."

"Javel?"

"Og en av dem er – deg."

"Hva! Meg?"

"Ja."

Jeg ble sittende uten å si noe. Langsomt lot jeg blikket gli, ned mot Byfjorden og et kvart århundre bakover i tiden. Svakt kjente jeg solen varme meg i ansiktet, men innvendig merket jeg frosten, den frosten som på en måte alltid var der, og som aldri helt slapp taket. Frosten fra de forsømte forår.