Gunnar Staalesens hundreårstrilogi fra Bergen ble en enorm publikumssuksess da den ble utgitt i bokform i 1997-2000. I forfatterens egen dramatisering ble en teaterversjon av stoffet presentert på Den Nationale Scene med urpremiere over to kvelder under Festspillene i Bergen 2002: 1900. Maskespill og 1900. Maskefall. Regien var ved teatersjef Morten Borgersen, scenograf var Åse Hegrenes, og Guttorm Guttormsen var komponist. Forestillingen på DNS ble en solid suksess, den også, og spilletiden ble senere forlenget til ut på nyåret 2003.
Dramatiseringen hentet stoffet fra de to første bøkene i trilogien, med den ulykkelige kjærlighetshistorien mellom politimannen Christian Moland og fortellingens femme fatale, Maren Kristine Pedersen, som en rød tråd i fremstillingen. Bakgrunnsteppet omfattet den store bybrannen i 1916, de politiske motsetningene på 1920- og 30-tallet og okkupasjonen av Norge 1940-45. Kriminalintrigen fra bøkene var beholdt, men fokus var like mye knyttet til de store og dramatiske valg man må ta, både når det gjelder politikk og kjærlighet. Forestillingen var, ifølge teatret, "av et format Bergen ikke har sett maken til siden Hellemyrsfolket i 1992-93".
Fra pressen:
"Det er stort tenkt, og det er nesten helt stort utført. Det er spennende, virkningsfullt teater, med imponerende sceneskift, kontraster, vekslinger, typetegninger, men helt feilfritt er det ikke. Det bergenske teaterpublikum faller gjerne for det vi nå på ny får, den brede utbretting av bergensk historie på scenen, med ironiske – og likevel ganske kjærlige – skråblikk på gjenkjennelige bergenske folketyper. Derfor vil mange bergensere elske dobbeltforestillingen "Maskespill" og "Maskefall", og enda mange flere vil føle at denne teaterproduksjonen bare må de se." (Sissel Hamre Dagsland, Bergens Tidende.)
"… en stor bergensbegivenhet. Spektakulære opptrinn og intime scener er satt sammen til en mangfoldig og fascinerende helhet." (Nils Ove Sæverås, BA.)
"Siste scene er overraskende poetisk. På dreiescenen står Maren Kristine alene og snurrer rundt. I rød kjole. Bergen har fått en Anna Karenina som vil huskes." (Hjørdis Smedvig, Stavanger Aftenblad.)
"Storslått menneskelig drama (…) Som såpefortelling er det dyktig laget. Stort tempo og dynamikk i spill og bevegelser. Musikken smyger seg forbilledlig rundt de fleste hendelsene, og 300 kostymer skiftes umerkelig." (Randi Wenche Haugen, NRK.)
"Den Nationale Scene har funnet et folkelig formspråk til den sceniske utgaven av romanverket. Regissøren lager smidige overganger, scenografien er effektiv, musikken under Guttorm Guttormsens ledelse skaper stemning, mens skuespillerne danner et samspilt team. (…) Det er dessuten flott at Den Nationale Scene satser for fullt på sin egen byforfatter." (Elisabeth Rygg, Aftenposten.)